Kjønnsteori 3

Her er responsen fra Lill Eilsertsen, STK, skrevet ca. 9. desember:

Frode Nyeng er en mann jeg ofte er enig med når han uttaler seg i offentligheten, siden han behersker kunsten å argumentere presist og rasjonelt for en nyansert og sammensatt vitenskapsforståelse og -formidling. Når han i sin anmeldelse av boken “Kjønnsteori” i nummer 49 av årets Morgenblad spør hvorfor det må være “så fryktelig slitsomt med moderne kjønnsteori”, blir jeg derfor lettere forbauset. Både over spørmålet i seg selv, og over at han stiller det i møte med et innføringsverk i emnet kjønnsteori.
Etter en rask gjennomgang av verkets formål og funksjon, hopper Nyeng elegant over den vitenskapelige bokanmelderens plikt, ved å kokketerende fraskrive seg ansvaret for å kommentere teoriutvalget og vinklingene av stoffet. Dernest angriper han kjønnsteorien som sådan. Nyengs tekst fortoner seg dermed som en anmeldelse av selve kjønnsteorien som felt, og ikke så mye av selve publikasjonen han har foran seg. Da er det mye Mortensen og de andre forfatterne må unngjelde for, mens det de kanskje mer berettiget kan stilles til veggs for, som nettopp utvalg og vinklinger av stoffet, forblir uberørt.
Når en akademiker tar på seg å anmelde et vitenskapelig verk, bør denne kjenne feltet verket berører mer enn bare overfladisk. Hvorfor en person som presenterer seg selv som “en skarve filosof, deilig indoktrinert i den vestlige, objektivitetselskende mannetradisjonen” (og jada, jeg får med meg den ironiske tonen), i det hele tatt ønsker å anmelde en bok om kjønnsteori, blir det litt merkelig. Filosofen ønsker nok å lufte noen personlige fordommer mot et forskningsfelt han i beste fall vurderer som fiffig og artig, og i små doser kanskje også nødvendig.
Jeg deler forsåvidt Nyengs fordommer mot deler av kjønnsteorien. De tilfellene av feministisk forskning som taler på vegne av meg som kjønnet vesen i en forurettet tone, eller som “kjønner” vitenskapelige metodeverktøy, gjør meg også ganske sliten. Det jeg likevel synes er forholdsvis uproblematisk med kjønnsteorien er dens tydelige agenda. Vitenskapelige disipliner hvis agenda fordunkles i påstått objektivitet, er det langt tyngre å forholde seg til, både metodisk og filosofisk. Men all redefinerende og dekonstruerende virksomhet er selvfølgelig slitsom på den måten at den får konsekvenser for hvordan vi tenker og agerer. Og her ligger kanskje Nyengs problem? Han skjønner selv at det er umulig å dukke dypt ned i kjønnsteorien uten å bli farget av den. Hvorfor en ellers så lite filosofisk lat akademiker som Nyeng for sin egen del vegrer seg for et dypdykk, får bli hans sak, men hvorfor han retter en advarende pekefinger mot andres vilje til å la seg oppsluke av feltet, skjønner jeg ikke.
Det Nyeng først og fremst blir sliten av, er det han tolker som kjønnsforskernes anmodning om å tenke kjønn hele tiden og overalt. At det er mulig å lese kjønn inn i og ut av det aller meste, er imidlertid ikke det samme som at det er riktig (eller mulig) å gjøre det til enhver tid og i enhver sammenheng. Hvis Nyeng mener å ha belegg for at forfatterne av boken Kjønnsteori mener noe annet, må han argumentere for det. Om det videre er tverrfaglig og tematisk basert forskning filosofen vil til livs, må han være tydelig på det. Hvis ikke må han tåle å bli dunket i hodet av “litt finurlig konstruert kjønnsteori” fra tid til annen. SÅ lat er det nemlig ikke lov for en oppegående akademiker å være, at han verger seg for gode akademiske diskusjoner bare fordi det er slitsomt.